Nasir Khan
Terrorangrepene i Mumbai i november 2008 ble fordømt av nærmest en hel verden. De minnet oss på, nok en gang, hvor viktig det er å bekjempe krefter som utfører politisk vold og etnisk/religiøst motivert terror på det indiske subkontinentet. Men de dype og underliggende årsakene til den elendigheten slike voldelige handlinger er et symptom på, blir ofte ignorert og underkjent. En av de viktigste årsakene er den uløste konflikten i Kashmir, som vekker sterke følelser av sinne hos millioner mennesker.
Problemene med vold og terror i denne delen av verden kan slett ikke løses slik Bush-administrasjonen har forsøkt å gjøre det: Å gjenta mantraet om «krig mot terror» og samtidig planlegge og sette i gang massiv aggresjonskrig hjelper ikke det spor. Tvert imot har Bushs kortsiktige propagandatriks bidratt til å dekke over aggresjonskrigføringen og lagt grunnlaget for mer vold, fl ere massakrer. Hensikten er å fremme herredømme og imperialistiske interesser: Den såkalte «krigen mot terror» er i virkelig- heten en forlengelse av USAs imperialistiske strategi for å nå egne mål i Midtøsten, men også langt utenfor regionen. Det er innlysende at ethvert seriøst forsøk på å bekjempe terror må ta terrorens årsaker i betraktning og ikke nøye seg med å angripe symptomene som ligger opp i dagen.
Den uløste konflikten i Kashmir har siden 1947 brakt India og Pakistan stadig videre på en farlig konfrontasjonskurs. Dette året endte britene sitt styre i regionen, og som en siste gest mot sine undersåtter besluttet imperieherskerne å dele India langs etnisk/religiøse linjer.
Britene førte under hele prosessen et dobbeltspill hvor de delte ut velsignelser og beskyttelse med den ene hånda og elendighet med den andre. Med sin grensedragning mellom de to framvoksende nasjonene i området åpnet britene en Pandoras eske for kommende generasjoner. De som hadde noe å takke for tjenesten, gjorde det til gagns: Britenes siste guvernør for India, Lord Mountbatten, ble utnevnt til det frie Indias første generalguvernør. Den nøye utarbeidete og målrettede inndelingen skulle vise seg å tjene ett lands interesse på det andres bekostning.
På den tida India ble delt, var prinsedømmet Jammu/Kashmir styrt av Maharaja Hari Singh. Han var hindu, fra den etniske gruppa Dogra, og oldebarn av Gulab Singh, som hadde kjøpt hele Kashmirdalen fra britene som følge av den såkalte Amritsar-avtalen av 1846. Ettersom det store flertallet av innbyggerne i Kashmir var muslimer, var det ventet at Kashmir ville tilfalle det nye Pakistan etter delingen. Folk fra den delen av regionen som seinere ble kjent som Azad Kashmir («Fritt Kashmir») startet sammen med stammekrigere fra Nordvestlige grenseprovins (NWBP) i Pakistan en geriljaoffensiv mot staten for å presse Hari Singh til å la Kashmir inngå i Pakistan. Herskeren ba da Lord Mountbatten om hjelp, og ble lovet det – på betingelse av at han sluttet seg til India. Dermed startet den første indisk-pakistanske krigen. Den endte i 1949 med en våpenhvile nedsatt av FN, som da nylig var stiftet, etter at India i 1948 hadde brakt Pakistan inn for Sikkerhetsrådet. Våpenhvilen innebar også etableringen av en delelinje, som har forblitt de facto grense mellom det indisk-kontrollerte Kashmir og Azad Jammu/ Kashmir (kalt pakistanskokkupert Kashmir av inderne).
Sikkerhetsrådet vedtok tre resolusjoner i 1948/49 som også anerkjenner rettighetene til innbyggerne i Kashmir, hvis landområder de to nasjonene sloss om. Ifølge FN-resolusjonene skal India og Pakistan avholde folkeavstemning i Kashmir, slik at folk der kan få avgjøre sin egen framtid. Indias daværende statsminister Jawaharlal Nehru lovet folket i Jammu/Kashmir uavhengighet så snart det ble fred i området. Dette løftet brøt han da kamphandlingene tok slutt, og innholdet i resolusjonene ble aldri fulgt opp. Derimot ga indiske myndigheter Kashmir en særstatus som åpner for større grad av selvstyre i regionen.
Hensikten med dette var å pasifisere befolkningen når herskeren seinere lot regionen inngå i India. Løftet om folkeavstemning er fortsatt ikke innfridd, og den ene indiske regjeringen etter den andre har hardnakket hevdet at Kashmir er en del av India. Ethvert krav fra folk i regionen om folkeavstemning og enhver protest mot den indiske okkupasjonen har blitt ansett som et internt indisk anliggende. Ingen tredjepart er gitt anledning til å uttale seg på vegne av kashmirerne eller fremme de rettighetene som ifølge FN-charteret og resolusjonene fra 1948/49 er legitime. I stedet brøt det i 1965 ut ny krig mellom India og Pakistan om Kashmir.
I tiårene som fulgte har kashmirernes lidelse økt i omfang. De har utfordret legitimiteten til den indiske okkupasjonen, og i 1989 startet de væpnet kamp for å kaste okkupantene på dør.
Det indiske militæret slo hardt tilbake, med massearestasjoner, vold og forsvinninger som konsekvens. India har sendt flere enn 500 000 soldater for å undertrykke muslimene i Kashmir. I følge forsiktige anslag har indiske styrker tatt livet av rundt 70 000 mennesker og brutalisert en hel befolkning. Kilder i Kashmir mener tallet på drepte er så høyt som 100.000. I den væpnete kampen har hinduminoriteten i området, panditene, blitt offer for opprørerne, og ifølge statlige myndigheter har flere enn 200.000 av dem fl yktet fra Kashmir. Noen har søkt tilflukt i Jammu, andre har dratt til India. Etter landfl yktigheten har panditene levd under sørgelige forhold. Men det er oppmuntrende å se at kashmirske muslimer og deres lederskap i sin helhet nå ber sine hindubrødre om å vende tilbake til hjemlandet.
Etter 18 års brutal militærokkupasjon sto den indiske regjeringen så overfor en ny situasjon: Jihad-rådet i Kashmir tok til orde for å avslutte den væpnete kampen og oppfordret alle militante til å bruke ikkevoldelige og fredelige metoder i kampen for frigjøring fra India. Ropet om frihet – azadi – har blitt høyere, og India kan ikke drukne det med sine maskingevær og plyndrende militærstyrker. Imidlertid har de indiske lederne vist liten vilje til å lytte til folket og har i stedet holdt Kashmirdalen under streng militær bevoktning.
Den pågående konflikten har ført til ufattelig stor nød og ødeleggelse i Kashmir. Samtidig er den en viktig årsak til spenningen India og Pakistan imellom. Rivaliseringen om regionen har ført de to landene inn i militær opptrapping og våpenkappløp – der anskaffelsen av atomvåpen er en del av bildet – som tapper begge for store ressurser. De to landenes myndigheter bruker et propagandaspråk mot hverandre som skaper fi endtlighet, mistenksomhet og hat og gjør at befolkningen på begge sider anser motparten for å være sin «dødsfi ende». Konfl ikten har forgiftet sinnene til både indere og pakistanere; den har pågått i mer enn seks tiår, og det er ingen løsning i sikte. I kjølvannet av situasjonen følger økt politisk polarisering og vedvarende spenning mellom de to folkegruppene. Dette gjør det tilsvarende vanskelig å løse uenigheten om Kashmir og andre konflikter og derigjennom normalisere forholdet mellom landene.
En annen urovekkende tendens er den økende politiske og religiøse ekstremismen i India og Pakistan. Denne utviklingen har i og for seg pågått i lengre tid; det nye er at ekstreme tendenser er allment akseptert som en del av det sosiale og politiske landskapet i begge land. Mainstreampolitikken har blitt influert av gruppetenkningens og hatets predikanter og yppersteprester.
Flere indiske partier står i nær forbindelse med Hindutva, den militante politiske hindunasjonalismen, og organisasjonen Sangha Parivar fungerer som paraplyorganisasjon for partier som bekjenner seg til denne retningen. Hindutva-organisasjonene er influert av tanken om hinduistisk fl ertallsstyre, eller Rashtriya Swayamseval Sangh (RSS). Gjennom å identifi sere India med hinduisme og hindustyre forsøker denne retningen å etablere en etnisk/religiøs dominans i landet. Det ledende indiske partiet Bharatya Janata Party (BJP) har stått i spissen for Hindutva-doktrinen og hinduiseringen av landet som helhet. Jawaharlal Nehru advarte i sin tid om at dersom fascismen skulle gjøre seg gjeldende i India, ville det skje i form av majoritetens (hindu-)nasjonalisme. I dag har hans ord og advarsler vist seg nærmest profetiske.
I Pakistan har fundamentalistiske religiøse partier forsøkt å ta monopol på islam. De har ikke på noe tidspunkt oppnådd særlig folkelig støtte og har gjort det tilsvarende dårlig i valg. Flere pakistanske religiøse ledere har imidlertid gjort seg notorisk bemerket med ukvemsord mot andre muslimer. Sunnipredikanter har rettet sin vrede mot de «vantro» sjiamuslimene, og sjiapredikantene har svart med samme mynt. Dette har forårsaket en negativ sirkel av vold og hatefulle beskyldninger i islams navn. Det er ingen tvil om at militante islamistiske grupper bidrar til denne negative utviklingen og utgjør en betydelig fare. Men Indias behandling av muslimene i Kashmir, samt landets uforsonlige holdning til konflikten, er noe alle pakistanere ensidig fordømmer. Indias oppførsel provoserer også militante grupper som Lasher-e-Taiba; disse oppfordrer sine tilhengere til å hevne sine indiske religionsfellers lidelser, påført dem av militante hindunasjonalister – og til å slåss for Kashmirs frihet med alle midler, om nødvendig med vold. Angrepene i Mumbai i november i fjor var et uttrykk nettopp for denne dynamikken.
De siste seksti årene har India opprettholdt sin okkupasjon av Kashmirdalen gjennom politisk manipulering og brutal militærmakt. Massakrene på kashmirske muslimer utført av indiske styrker vil under Folkeretten regnes som krigsforbrytelser. Men til sjuende og sist må lederne i New Delhi bære det endelige ansvaret for den folkemorderiske politikken. Indiske myndigheter kan ikke fortsette sin okkupasjon av Kashmir og tro at folk der – stilt overfor den militære og økonomiske stormakten India, med imperialist-stater som USA og det sionistiske Israel som stadig nærere forbundsfeller – skal gi opp sitt krav om frihet. Dersom okkupasjonen fortsetter, vil situasjonen garantert bare vil bli verre, og volden og terroren i området vil blomstre.
De ti millioner muslimene i Kashmirdalen vil ha uavhengighet fra indisk kolonistyre og undertrykking. Det mest fornuftige for India vil være å ta et oppgjør med fortidas politikk og erkjenne at folk i Kashmir har rett til sjølstyre. Dette vil ikke svekke India; tvert imot vil det demonstrere styrken i det indiske demokratiet og framheve den indiske kulturelle tradisjonens humane sider.
Hvorvidt befolkningen i Kashmirdalen velger å slutte seg til India eller Pakistan – eller tar sikte på full sjølstendighet – bør være opp til dem å avgjøre. Uansett hvilken avgjørelse de fatter om sin egen framtid, bør den være deres alene, og dette er noe FN-resolusjonene gir dem rett til. Det er langt fra sikkert at folket i området velger å slutte seg til Pakistan, men i så fall har India ingenting å frykte. Da vil nemlig det hinduistiske Jammu-området og det buddhistiske Ladakhområdet med all sannsynlighet bli en del av India. I stedet for å utsette dem for de militære styrkenes ydmykende og inhumane behandling, kan India gi folket i Kashmirdalen rett til å bestemme over sin egen skjebne. Med det kan de samtidig legge de politiske forholdene til rette for et godt naboskap mellom India og Pakistan. Dette vil imidlertid kreve både mot og klokskap fra indisk side.
Så fort det viktigste stridstemaet mellom de to landene legges dødt, kan de to tidligere rivalene og «fiendene» møtes som venner og konsentrere seg om å løse sine respektive sosiale og økonomiske problemer i en fredelig atmosfære. Nøkkelen til håp og godvilje i India og Pakistan ligger altså i opprettelsen av en uavhengig politisk enhet i Kashmirdalen. Ved å bilegge en konflikt som har skapt fi endskap og påført skader i uoverskuelig omfang, kan de to landene også bli i stand til å tøyle kraften i den religiøse fanatismen og etnisk/ religiøse gruppetenkningen som hjemsøker dem.
Nasir Khan, dr. philos, er historiker og fredsaktivist.
Oversatt av Cato Fossum og publisert i Klassekampen 17. Februar 2009
__________________________________________________
Some pictures of Kashmiris under Indian occupation























Capitalism is Dead, Long Live Capitalism
April 6, 2009What of Religion?
By Badri Raina | ZNet, April 5, 2009
I
One million Indian lives were consumed by the famine of 1771 in the Purnea district of the then undivided Bengal Province.
Warren Hastings, Governor General, proudly wrote back to the Board of Directors of the East India Company that, contrary to what might have been expected, he had collected more taxes that year than ever before!
This may have pleased the Company but did not please Edmund Burke.
His fulminations about how the Company had devastated flourishing cities like Dacca and Murshidabad and handed the region over to the tiger and the orangutan are of course legend.
So why was he so displeased, and why did he become the chief engine of the subsequent impeachment of Hastings?
Not because his heart bled for the Indians, but because he knew cannily enough that if such depredations were allowed to continue, the Company could not hope to survive for long.
Crucial to the continued exploitation of the colony and to the drain of its wealth was the preservation of the myth that the British were in India to do good to the Indians against their own primitive incompetence. The “white man” had to show himself a saviour.
Such was also the reason why Burke was to become an implacable enemy to the revolution in France.
It was important to show that the British dispensation at home, however oppressive, was anyway to be preferred to the egalitarian impulse of the French event, and to ensure that nothing of that kind brewed within the shores of Britannia.
Some fifty years on from there, Carlyle wrote perhaps the first three-volume account of the French Revolution (1836).
And the intent was no different. The purpose was to egg the new Whig parliament to effect “reforms” in good time lest Chartism took on the dimensions of the French happenings at home.
II
Something similar seems to have happened at the London, G-20 summit.
Recognizing the collapse of the Anglo-Saxon model of free-market Capitalism, its global votaries have put their heads together to salvage Capitalism from its ruins.
The air from London is thus thick with news of Capitalist institutions and practices up for pragmatic “reform.”
Interestingly, if “reform” since the Washington Consensus (1990) had meant a near-total deregulation of Capital flows, Banking practices, Market mechanisms, and a dissolution of the sovereignty of nation-states to enable the global privatization of wealth and profit-maximisation, “reform” at the 2009 London conclave seems to have come to mean something rather contrary to all that. Even if only as a change of garb.
We now hear of a global intent to reform the IMF, even as more liquidity is infused into its coffers ($500 billion, precisely), of regulation of banking and other investment practices, of sops to be doled out to those most innocent of the collapse but most affected by it, and of steering clear of “protectionism” so that the revival of global wealth multipliers are not thwarted by debilitating autarky.
In one word, the Captains of world Capitalism seem to have come to the view that if Capitalism is to be saved for the times to come, it will need to be given the garb of a world-wide Social Democracy for a while.
And, the Sinner of the first part, namely the United States of America, seems to have also come round to the view that it may not hope to lord it over the wealth of nations in quite the unfettered way it has been used to.
Cannily, if the survival of Capitalism requires that parties such as India, South Africa, Brazil, and China be incorporated fully into the world Capitalist system then so be it.
Better that than give them the breathing space to chalk out political economies of an alternate kind.
And, surely, all of them seem equally elated to be now sitting at the global high-table, with a stake in the pie. And the right to make impressive noises in the world’s regulatory committees.
However we may cavil at the subterfuges, the news of the death of the Washington Consensus and of its transmutation into the London Consensus must for now be greeted with some relief, even as the struggle for Socialism must continue to be engaged in with conviction and hard work.
III
The world could, however, also do with another concomitant relief—namely, from the devastating ravages that religion has been subjecting it to.
This writer has often pointed to the integral tie-up between Capital and organized Religion (www.zcommunications.org/zspace/badriraina.)
And a full enunciation of that thought is now available in a book called God Is Back, written by John Micklethwait and Adrian Woolridge.
Indeed, these two gentlemen, one a Roman Catholic and another an Atheist, concur sentiently on how the adherence to faith and to science-driven capital meet most sweetly in the market-economies of the world. Precisely what we have been at pains to say.
It is another matter that the book shallowly endorses this marriage of convenience, without, as Troy Jollimore underscores in a fine review (Truthdig, April 2, 2009), being troubled by any chicaneries and inconsistencies of logic or principle. Including the reality that this unholy tie-up has tended to “encourage parochialism and hatred of the other, as well as superstition and scientific ignorance.”
As Jerry Coyne says it in The New Republic, to say that science and religion are compatible because many profit by the conjunction is “like saying that marriage and adultery are compatible because some married people are adulterers.”
Here is a sampling of what some illustrious souls have had to say on the matter:
“Religions are all alike—founded upon fables and mythologies”
(Thomas Jefferson)
“The Bible is not my book nor Christianity my profession. I could never give assent to the long, complicated statements of Christian dogma.”
(Lincoln)
“Religion is based. . . mainly on fear. . .fear of the mysterious, fear of defeat, fear of death. Fear is the parent of cruelty and therefore it is no wonder if cruelty and religion have gone hand in hand. . .My own view on religion is that of Lucretious. I regard it as a disease born of fear and as a source of untold misery to the human race.”
(Bertrand Russel)
“Say what you will about the sweet miracle of unquestioning faith, I consider a capacity for it terrifying and absolutely vile.”
(Kurt Vonnegut)
“Faith means not wanting to know what is true.” (Nietzsche)
“I cannot believe in the immortality of the soul. . . No, all this talk of an existence for us, as individuals, beyond the grave is wrong. It is born of our tenacity of life—our desire to go on living—our dread of coming to an end.” (Edison)
“I cannot imagine a God who rewards and punishes the objects of his creation, whose purposes are modeled after our own—a God, in short, who is but a reflection of human frailty. Neither can I believe that the individual survives the death of his body, although feeble souls harbor such thoughts through fear or ridiculous egotism.” (Einstein)
and, succinctly for our consideration of contemporary international life:
“If we believe absurdities, we shall commit atrocities.” (Voltaire).
Indeed, the thinker most congenial to the Capitalist way of perceptions, Freud, was to call religion an “extraordinarily useful illusion.”
IV
The fact is that where organized religion before the advent of Capitalism presided unmitigatingly as the chief oppressor in league with privileged authority, Capitalism, from the Protestant Reformation onwards, has found in it a potent tool to neuter the secular concerns and mobilizations of vast billions of human beings, as well as to make of it yet another source of commercialized profit-making.
And when the need arose, to draft whole nations into war through a deadly mix of faith and jingoism. All for the enrichment of the possessing classes.
It is hardly a wonder that the conflict between a rampant imperialism thirsting to appropriate the oil wealth of Western Asia and the Middle East, and to secure land and sea routes for the purpose was until the other day to find it useful to pitch the contention as a “clash of civilizations.”
And we were invited to think that the “civilization” responsible for Hiroshima, the Holocaust, the slave trade, and innumerable other depredations through centuries of aggressive invasions was “superior” to Babylon and Mesopotamia. Think again.
That human frailty, compounded by immiseration and exploitation, looks heaven-ward is perhaps both understandable and excusable.
Yet, that “global” impulse has nowhere been given a more humane expression than in the saying of those drop-outs from organized “high-religions” whom the world knows as the Sufis, the Mystics, the Dervishes and so forth.
A tribe of empathy-riddled, non-coveting, and fearlessly loving human beings who placed the least always at the centre of their teachings and concerns.
Happily, such ones were to be found among all of the world’s major semitic and non-semitic faiths, and among all of the world’s poet-legislators.
They were, and remain, the uniters, not the vicious dividers.
I may conclude by citing just one couplet from the great Mirza Ghalib—a couplet that could bring light and wisdom both to the fraught world of contemporary Islam and their counterparts everywhere, including the right-wing Hindutva fascists in India:
“Hum Muvahid hein, hamara kesh hai tarque rasoom, Milatein sab mitt gayein, ajzaayei eemaan ho gayein.”
Instantly translated, this might read:
Ghalib, I hold all gods to be one god:
The highest faith can result only
When all discrete dogmas are shunned.
V
At a time now when Capitalism is somewhat on the back foot, when the drums of war seem more hesitant, when relations between nations and communities are sought to be “reset’, how lovely it would be if the world were also to be freed of the fatal stranglehold of dogmas, and returned to the noble instincts of common humanity.
After all, what use is it otherwise to say that Jesus, Mohammed, Ram, Budh were indeed the finest human beings—before they were anything else—known to the history of homo sapiens?
Can we expect that Capitalist and other warlords will now spare both the earth and the human race from the twin onslaughts of Capital and Religion?
badri.raina@gmail.com
Share this:
Tags:dogmas, Edmund Burke, free-market capitalism, IMF, India, religion, science and religion
Posted in Commentary | 1 Comment »