Nasir Khan, December 8, 2008
Almost the whole world has condemned the Mumbai attacks of November 2008. Such terrorism has also, once again, reminded us how important it is to combat the forces of communalist terror and political violence in the Indian subcontinent. But what is often ignored or suppressed is the fact that there are deep underlying causes of the malaise that erupts in the shape of such violent actions; the unresolved Kashmir issue happens to be the one prime cause that inflames the passions and anger of millions of people.
However, to repeat the mantra of “war on terror” as the Bush Administration has done over the last eight years while planning and starting major wars of aggression does not bring us one inch closer to solving the problem of violence and terror in our region. On the contrary, such short-sighted propaganda gimmicks are meant to camouflage the wars of aggression and lay the ground for further violence and bloodshed. The basic motive is to advance imperial interests and domination. The so-called “war on terror” is no war against terror; on the contrary, it has been the continuation of the American imperial policy for its definite goals in the Middle East and beyond. Obviously any serious effort to combat terror will necessarily take into account the causes of terror, and not merely be content with the visible symptoms.
The unresolved issue of Kashmir has kept India and Pakistan on a dangerous course of confrontation since 1947, when the British raj came to an end and as a last act of charity to their subjects the imperial rulers agreed to divide India along communal lines that was to prove a Pandora’s box for the coming generations. We had witnessed their double-dealings in the process when they gave their blessings and patronage here and there and a lot of mischief wherever possible especially while they drew the boundaries between the two emerging countries. The recipients of favours reciprocated in kind: the last viceroy Lord Mountbatten was made the first Governor-General of Free India! This carefully crafted expedient arrangement served its purpose well for one country at the cost of the other.
At the time of partition, the princely State of Jammu and Kashmir was ruled by the Hindu Dogra ruler, Maharaja Hari Singh who was the great-grandson of Gulab Singh, to whom the British, under the terms of the Treaty of Amritsar (1846) had sold the entire valley of Kashmir. Because the overwhelming majority of Kashmir was Muslim, it was thought that Kashmir would join the new state of Pakistan. When the Kashmiris from what came to be known as Azad Kashmir and the tribal fighters from the North Western Frontier Province of Pakistan started a guerilla offensive on the state to bring pressure on Hari Singh to join Pakistan, he asked Lord Mountbatten for help, who agreed to give military help if the ruler joined India. Thus started the first war between India and Pakistan that finally stopped in 1949 when the newly-formed United Nations Organization arranged a ceasefire. The Line of Control was established that has remained the de facto boundary between the Indian-controlled Kashmir and ‘Azad’ (Free) Jammu and Kashmir (but called Pakistan-occupied Kashmir by the Indians).
To affect a ceasefire, in 1948, India took the matter to the Security Council of the United Nations against Pakistan. As a result the Security Council passed three resolutions in 1948 and 1949 that also acknowledged the rights of the people of Kashmir about whose land the two countries were fighting . According to the resolutions, India and Pakistan were to hold plebiscite in Kashmir so that the people could decide their own future. The Indian Prime Minister Jawaharlal Nehru promised that the people of Jammu and Kashmir would gain independence when the peace was restored. After the end of the hostilities, he did not keep his word; neither were the terms of the resolutions ever fulfilled. The Indian government granted a special status to Kashmir that allowed more internal autonomy. This was thought to pacify the people when Kashmir’s ruler joined India. But the promise to hold plebiscite was not kept and the successive Indian governments have adamantly held that Kashmir is an integral part of India, and all demands of the Kashmiri people for plebiscite or defying Indian occupation were presented as internal Indian matters. No third party was allowed to speak on behalf of the Kashmiri people or voice their legitimate demands under the UN Charter or the UN resolutions. Meanwhile India and Pakistan fought over Kashmir another war in 1965.
The grievances of Kashmiris had accumulated over the decades. Kashmiris challenged the legitimacy of the Indian occupation and in 1989 they started armed struggle to evict the occupiers. Mass arrests, disappearances and violence followed in the wake of the military crackdown. India deployed more than 500,000 soldiers to suppress the Kashmiri Muslims.
According to conservative accounts Indian forces killed about 78,000 people and brutalized the whole population, but the Kashmiri sources put the number of those killed around 100,000. In this militant struggle, Kashmiri Hindu minority, the Pandits, also became the victims insurgents; according to the state government over 200,000 fled the valley. They sought refuge in Jammu and some fled to India. The conditions under which the Pandits have lived since their displacement have been deplorable. But it is heartening to see that all sections of Kashmiri Muslims and their leadership are now pleading for the return of their Hindu brothers to their homeland.
After 18 years of brutal military occupation, the Indian government was faced with a new situation. The Kashmir Jehad Council called for an end to armed struggle and instead appealed to all militant freedom-fighters to use only non-violent and peaceful means to achieve liberation from India. The call for Azadi (freedom) is getting louder which the Indian machine guns and their marauding forces are not able to drown. But the Indian rulers have shown little willingness to listen to the people and have kept a tight military stranglehold over the Kashmir Valley.
The Kashmir conflict has caused untold misery and destruction in Kashmir, both in life and property. It has also been the key cause of tension between India and Pakistan as rivals. The tremendous drain of resources incurred by the two countries on military buildup and arms-race including the acquisition of nuclear bombs is a result of their confrontation over Kashmir. The official propaganda each government has directed against the other created enmity, distrust and hatred in the respective populations of these countries against their “mortal enemy”. This has gone on for over six decades and there is no end in sight. This has poisoned the minds of Indian and Pakistani people. As a result we see political polarization and perennial tensions amongst the people that stand in the way of settling the issues like Kashmir and the normalization of relations between the two neighbours. In addition, another ghastly development has been the rise of political and religious extremism in India and Pakistan.
The growth of religious and political extremism in India and Pakistan is not new. But what is new is the general acceptance of extremist tendencies in the social and political fabric of the two countries. The preachers and high priests of communalism and hatred influence the mainstream politics.
In India, some political parties have been closely allied with communalist militant political Hinduism or Hindutva. The Sangha Parivar is the umbrella organization for all Hindutva parties. The avowed aim of Hindutva has been to assert Hindu supremacy and Hindu communalism in India by identifying India with Hinduism and Hindu rule. Hindutva organizations are influenced by the Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS) which stands for a Hindu majoritarian rule. The Bharatya Janata Party (BJP) is the leading political party of India that stands for Hindutva doctrine and Hinduising the entire country. Jawaharlal Nehru had once warned that if fascism would arrive in India, it would arrive in the form of majoritarian (Hindu) communalism. His words and warning were almost prophetic.
Of course, the main targets of Hindutva have been the Indian Muslims in the first place, followed by low-caste Hindus–formerly “Untouchables” (!) and now called Dalits–, and Christians. Over 150-million Indian Muslims are a religious minority in India. Since the unfortunate circumstances that led to the partition of India in 1947, Indian Muslims have come under enormous pressure. They have gradually found themselves at the mercy of Hindus, politically marginalized and socially alienated in their own country. Even their national status and loyalties became suspect. They are “Muslims first”, so how can they be “true Indians”? And, why are they in Hindu India anyway if they don’t like India or complain about their lot in India? They can just pack up and go away. They are ‘Pakistanis’ and should migrate to their own country!
Such views and political developments in India have left Indian Muslims in an extremely difficult situation. In 1992, Hindu militants destroyed sixteenth-century Babri Mosque in Ayodhya while the state authorities stood idle by. The then Indian prime minister promised to re-build the mosque. The promised was not kept. Instead a temple was raised on the site of the destroyed mosque that provoked religious frenzy and communal passions. Three thousand people, mostly Muslims, were killed in the ensuing riots.
Two thousand Muslims were massacred in 12002 in Gujarat, which was a full blooded pogrom which took place under the state government run by the BJP. The New Delhi rulers did not intervene to stop the massacre of Muslims.
Attacks on Muslim holy places and people have increased in the recent years. In one recent attack by Hindutva activists on a mosque a Hindu lieutenant-colonel of the Indian army was arrested for his involvement in the attack.
In Pakistan, fundamentalist religious parties have felt duty-bound to monopolise Islam, but they have never at any time gained much support in the masses. Their poor electoral results in various elections have clearly demonstrated that. However, Pakistani Muslim clerics have gained much notoriety for their inter-religious invective. The Sunni preachers direct their anger at the “infidel” Shias and the Shia preachers reciprocate by calling the Sunnis “infidels”! This leads to an unending cycle of violence and acrimony in the name of Islam. But the danger posed by militant Islamist groups in stirring violence and hatred is beyond doubt. However, the Indian treatment of the Kashmiri Muslims and the unresolved Kashmir issue because of Indian intransigence is universally condemned by all Pakistanis; it also provides an opportunity to the militant groups like Lasher-e-Taiba and others who exhort their followers to avenge the grievances of their Indian co-religionists at the hands of Hindutva militants as well as to make a stand for the freedom of Kashmir by all means, including violence. This is exactly what happened last month in the Mumbai attacks.
For the last six decades India has maintained its occupation of the Kashmir Valley by political manipulation and brutal military force. The massacres of the Kashmiri Muslims by Indian forces amount to war crimes under international law; however, the ultimate responsibility for this genocidal policy lies with the New Delhi rulers. If Indian government wants to continue with the occupation of Kashmir and also expect that people of Kashmir will forego their demands for freedom because they face a great military and economic power like India, which has extended its cooperation with other imperialist powers like America and Zionist Israel, then one thing is certain: the situation will get worse; violence and terror will flourish.
The 10-million Muslims of the Kashmir Valley want independence from Indian colonial rule and oppression. The best course left for India is to make a break with its previous policy, and accede to the right to self-determination of the Kashmiris. This will not weaken India; instead, it will show the strength of Indian democracy as well of the humane aspects of Indian cultural tradition.
Whether the people of the Kashmir Valley decide to join India or Pakistan, or they opt for full independence should be for them to decide. No matter what decision they make to determine their future as stipulated by the UN resolutions should be their and their alone. However, it is far from certain that they will choose to join Pakistan, but if they do so that should not worry India. In such a case, Hindu Jammu and Buddhist Ladakh will certainly join India. Thus, by a wise and courageous step Indian leaders can create the political conditions under which a new era of good neighbourly relations between India and Pakistan can materalise if they allow the people of the Kashmir Valley to control their own destiny instead of the inhumane treatment and humiliation at the hands of the Indian state and its armed forces. Once the main bone of contention between India and Pakistan is removed then the two former rivals and “enemies” can become friends and concentrate on socio-economic problems of their people within a peaceful atmosphere. An independent and self-governing entity in the Kashmir Valley will bring hope and good-will to its neighbours. By removing the biggest unresolved problem of Kashmir that has fueled hostility and has caused immeasurable damage, the two countries will also be able to contain the forces of communalism and religious fanaticism that plague India and Pakistan.
Nasir Khan is a peace activist. He is the author of Development of the Concept and Theory of Alienation in Marx’s Writings 1843-44 (1995) and Perceptions of Islam in the Christendoms: A Historical Survey (2006). He has his own blogs at http://nasir-khan.blogspot.com and https://sudhan.wordpress.com through which he can be contacted.
Peace and Justice Post 
Kashmir konflikt og kashmirernens politisk krav
March 31, 2009Nasir Khan
Terrorangrepene i Mumbai i november 2008 ble fordømt av nærmest en hel verden. De minnet oss på, nok en gang, hvor viktig det er å bekjempe krefter som utfører politisk vold og etnisk/religiøst motivert terror på det indiske subkontinentet. Men de dype og underliggende årsakene til den elendigheten slike voldelige handlinger er et symptom på, blir ofte ignorert og underkjent. En av de viktigste årsakene er den uløste konflikten i Kashmir, som vekker sterke følelser av sinne hos millioner mennesker.
Problemene med vold og terror i denne delen av verden kan slett ikke løses slik Bush-administrasjonen har forsøkt å gjøre det: Å gjenta mantraet om «krig mot terror» og samtidig planlegge og sette i gang massiv aggresjonskrig hjelper ikke det spor. Tvert imot har Bushs kortsiktige propagandatriks bidratt til å dekke over aggresjonskrigføringen og lagt grunnlaget for mer vold, fl ere massakrer. Hensikten er å fremme herredømme og imperialistiske interesser: Den såkalte «krigen mot terror» er i virkelig- heten en forlengelse av USAs imperialistiske strategi for å nå egne mål i Midtøsten, men også langt utenfor regionen. Det er innlysende at ethvert seriøst forsøk på å bekjempe terror må ta terrorens årsaker i betraktning og ikke nøye seg med å angripe symptomene som ligger opp i dagen.
Den uløste konflikten i Kashmir har siden 1947 brakt India og Pakistan stadig videre på en farlig konfrontasjonskurs. Dette året endte britene sitt styre i regionen, og som en siste gest mot sine undersåtter besluttet imperieherskerne å dele India langs etnisk/religiøse linjer.
Britene førte under hele prosessen et dobbeltspill hvor de delte ut velsignelser og beskyttelse med den ene hånda og elendighet med den andre. Med sin grensedragning mellom de to framvoksende nasjonene i området åpnet britene en Pandoras eske for kommende generasjoner. De som hadde noe å takke for tjenesten, gjorde det til gagns: Britenes siste guvernør for India, Lord Mountbatten, ble utnevnt til det frie Indias første generalguvernør. Den nøye utarbeidete og målrettede inndelingen skulle vise seg å tjene ett lands interesse på det andres bekostning.
På den tida India ble delt, var prinsedømmet Jammu/Kashmir styrt av Maharaja Hari Singh. Han var hindu, fra den etniske gruppa Dogra, og oldebarn av Gulab Singh, som hadde kjøpt hele Kashmirdalen fra britene som følge av den såkalte Amritsar-avtalen av 1846. Ettersom det store flertallet av innbyggerne i Kashmir var muslimer, var det ventet at Kashmir ville tilfalle det nye Pakistan etter delingen. Folk fra den delen av regionen som seinere ble kjent som Azad Kashmir («Fritt Kashmir») startet sammen med stammekrigere fra Nordvestlige grenseprovins (NWBP) i Pakistan en geriljaoffensiv mot staten for å presse Hari Singh til å la Kashmir inngå i Pakistan. Herskeren ba da Lord Mountbatten om hjelp, og ble lovet det – på betingelse av at han sluttet seg til India. Dermed startet den første indisk-pakistanske krigen. Den endte i 1949 med en våpenhvile nedsatt av FN, som da nylig var stiftet, etter at India i 1948 hadde brakt Pakistan inn for Sikkerhetsrådet. Våpenhvilen innebar også etableringen av en delelinje, som har forblitt de facto grense mellom det indisk-kontrollerte Kashmir og Azad Jammu/ Kashmir (kalt pakistanskokkupert Kashmir av inderne).
Sikkerhetsrådet vedtok tre resolusjoner i 1948/49 som også anerkjenner rettighetene til innbyggerne i Kashmir, hvis landområder de to nasjonene sloss om. Ifølge FN-resolusjonene skal India og Pakistan avholde folkeavstemning i Kashmir, slik at folk der kan få avgjøre sin egen framtid. Indias daværende statsminister Jawaharlal Nehru lovet folket i Jammu/Kashmir uavhengighet så snart det ble fred i området. Dette løftet brøt han da kamphandlingene tok slutt, og innholdet i resolusjonene ble aldri fulgt opp. Derimot ga indiske myndigheter Kashmir en særstatus som åpner for større grad av selvstyre i regionen.
Hensikten med dette var å pasifisere befolkningen når herskeren seinere lot regionen inngå i India. Løftet om folkeavstemning er fortsatt ikke innfridd, og den ene indiske regjeringen etter den andre har hardnakket hevdet at Kashmir er en del av India. Ethvert krav fra folk i regionen om folkeavstemning og enhver protest mot den indiske okkupasjonen har blitt ansett som et internt indisk anliggende. Ingen tredjepart er gitt anledning til å uttale seg på vegne av kashmirerne eller fremme de rettighetene som ifølge FN-charteret og resolusjonene fra 1948/49 er legitime. I stedet brøt det i 1965 ut ny krig mellom India og Pakistan om Kashmir.
I tiårene som fulgte har kashmirernes lidelse økt i omfang. De har utfordret legitimiteten til den indiske okkupasjonen, og i 1989 startet de væpnet kamp for å kaste okkupantene på dør.
Det indiske militæret slo hardt tilbake, med massearestasjoner, vold og forsvinninger som konsekvens. India har sendt flere enn 500 000 soldater for å undertrykke muslimene i Kashmir. I følge forsiktige anslag har indiske styrker tatt livet av rundt 70 000 mennesker og brutalisert en hel befolkning. Kilder i Kashmir mener tallet på drepte er så høyt som 100.000. I den væpnete kampen har hinduminoriteten i området, panditene, blitt offer for opprørerne, og ifølge statlige myndigheter har flere enn 200.000 av dem fl yktet fra Kashmir. Noen har søkt tilflukt i Jammu, andre har dratt til India. Etter landfl yktigheten har panditene levd under sørgelige forhold. Men det er oppmuntrende å se at kashmirske muslimer og deres lederskap i sin helhet nå ber sine hindubrødre om å vende tilbake til hjemlandet.
Etter 18 års brutal militærokkupasjon sto den indiske regjeringen så overfor en ny situasjon: Jihad-rådet i Kashmir tok til orde for å avslutte den væpnete kampen og oppfordret alle militante til å bruke ikkevoldelige og fredelige metoder i kampen for frigjøring fra India. Ropet om frihet – azadi – har blitt høyere, og India kan ikke drukne det med sine maskingevær og plyndrende militærstyrker. Imidlertid har de indiske lederne vist liten vilje til å lytte til folket og har i stedet holdt Kashmirdalen under streng militær bevoktning.
Den pågående konflikten har ført til ufattelig stor nød og ødeleggelse i Kashmir. Samtidig er den en viktig årsak til spenningen India og Pakistan imellom. Rivaliseringen om regionen har ført de to landene inn i militær opptrapping og våpenkappløp – der anskaffelsen av atomvåpen er en del av bildet – som tapper begge for store ressurser. De to landenes myndigheter bruker et propagandaspråk mot hverandre som skaper fi endtlighet, mistenksomhet og hat og gjør at befolkningen på begge sider anser motparten for å være sin «dødsfi ende». Konfl ikten har forgiftet sinnene til både indere og pakistanere; den har pågått i mer enn seks tiår, og det er ingen løsning i sikte. I kjølvannet av situasjonen følger økt politisk polarisering og vedvarende spenning mellom de to folkegruppene. Dette gjør det tilsvarende vanskelig å løse uenigheten om Kashmir og andre konflikter og derigjennom normalisere forholdet mellom landene.
En annen urovekkende tendens er den økende politiske og religiøse ekstremismen i India og Pakistan. Denne utviklingen har i og for seg pågått i lengre tid; det nye er at ekstreme tendenser er allment akseptert som en del av det sosiale og politiske landskapet i begge land. Mainstreampolitikken har blitt influert av gruppetenkningens og hatets predikanter og yppersteprester.
Flere indiske partier står i nær forbindelse med Hindutva, den militante politiske hindunasjonalismen, og organisasjonen Sangha Parivar fungerer som paraplyorganisasjon for partier som bekjenner seg til denne retningen. Hindutva-organisasjonene er influert av tanken om hinduistisk fl ertallsstyre, eller Rashtriya Swayamseval Sangh (RSS). Gjennom å identifi sere India med hinduisme og hindustyre forsøker denne retningen å etablere en etnisk/religiøs dominans i landet. Det ledende indiske partiet Bharatya Janata Party (BJP) har stått i spissen for Hindutva-doktrinen og hinduiseringen av landet som helhet. Jawaharlal Nehru advarte i sin tid om at dersom fascismen skulle gjøre seg gjeldende i India, ville det skje i form av majoritetens (hindu-)nasjonalisme. I dag har hans ord og advarsler vist seg nærmest profetiske.
I Pakistan har fundamentalistiske religiøse partier forsøkt å ta monopol på islam. De har ikke på noe tidspunkt oppnådd særlig folkelig støtte og har gjort det tilsvarende dårlig i valg. Flere pakistanske religiøse ledere har imidlertid gjort seg notorisk bemerket med ukvemsord mot andre muslimer. Sunnipredikanter har rettet sin vrede mot de «vantro» sjiamuslimene, og sjiapredikantene har svart med samme mynt. Dette har forårsaket en negativ sirkel av vold og hatefulle beskyldninger i islams navn. Det er ingen tvil om at militante islamistiske grupper bidrar til denne negative utviklingen og utgjør en betydelig fare. Men Indias behandling av muslimene i Kashmir, samt landets uforsonlige holdning til konflikten, er noe alle pakistanere ensidig fordømmer. Indias oppførsel provoserer også militante grupper som Lasher-e-Taiba; disse oppfordrer sine tilhengere til å hevne sine indiske religionsfellers lidelser, påført dem av militante hindunasjonalister – og til å slåss for Kashmirs frihet med alle midler, om nødvendig med vold. Angrepene i Mumbai i november i fjor var et uttrykk nettopp for denne dynamikken.
De siste seksti årene har India opprettholdt sin okkupasjon av Kashmirdalen gjennom politisk manipulering og brutal militærmakt. Massakrene på kashmirske muslimer utført av indiske styrker vil under Folkeretten regnes som krigsforbrytelser. Men til sjuende og sist må lederne i New Delhi bære det endelige ansvaret for den folkemorderiske politikken. Indiske myndigheter kan ikke fortsette sin okkupasjon av Kashmir og tro at folk der – stilt overfor den militære og økonomiske stormakten India, med imperialist-stater som USA og det sionistiske Israel som stadig nærere forbundsfeller – skal gi opp sitt krav om frihet. Dersom okkupasjonen fortsetter, vil situasjonen garantert bare vil bli verre, og volden og terroren i området vil blomstre.
De ti millioner muslimene i Kashmirdalen vil ha uavhengighet fra indisk kolonistyre og undertrykking. Det mest fornuftige for India vil være å ta et oppgjør med fortidas politikk og erkjenne at folk i Kashmir har rett til sjølstyre. Dette vil ikke svekke India; tvert imot vil det demonstrere styrken i det indiske demokratiet og framheve den indiske kulturelle tradisjonens humane sider.
Hvorvidt befolkningen i Kashmirdalen velger å slutte seg til India eller Pakistan – eller tar sikte på full sjølstendighet – bør være opp til dem å avgjøre. Uansett hvilken avgjørelse de fatter om sin egen framtid, bør den være deres alene, og dette er noe FN-resolusjonene gir dem rett til. Det er langt fra sikkert at folket i området velger å slutte seg til Pakistan, men i så fall har India ingenting å frykte. Da vil nemlig det hinduistiske Jammu-området og det buddhistiske Ladakhområdet med all sannsynlighet bli en del av India. I stedet for å utsette dem for de militære styrkenes ydmykende og inhumane behandling, kan India gi folket i Kashmirdalen rett til å bestemme over sin egen skjebne. Med det kan de samtidig legge de politiske forholdene til rette for et godt naboskap mellom India og Pakistan. Dette vil imidlertid kreve både mot og klokskap fra indisk side.
Så fort det viktigste stridstemaet mellom de to landene legges dødt, kan de to tidligere rivalene og «fiendene» møtes som venner og konsentrere seg om å løse sine respektive sosiale og økonomiske problemer i en fredelig atmosfære. Nøkkelen til håp og godvilje i India og Pakistan ligger altså i opprettelsen av en uavhengig politisk enhet i Kashmirdalen. Ved å bilegge en konflikt som har skapt fi endskap og påført skader i uoverskuelig omfang, kan de to landene også bli i stand til å tøyle kraften i den religiøse fanatismen og etnisk/ religiøse gruppetenkningen som hjemsøker dem.
Nasir Khan, dr. philos, er historiker og fredsaktivist.
Oversatt av Cato Fossum og publisert i Klassekampen 17. Februar 2009
__________________________________________________
Some pictures of Kashmiris under Indian occupation
Share this:
Tags:500000 Indian troops in Kashmir, 500000 Indiske soldater, aggresjonskrigføringen, Amritsar-avtalen av 1846, Azad Kashmir, Britenes rolle, FN resolusjoner, FN-resolusjonene, Hari Singh, India, indiske okkupasjonen, Kashmir, Kashmir konflikt, Lasher-e-Taiba, Lord Mountbatten, militærokkupasjon, muslimene i Kashmirdalen, muslimer, Pakistan, Rashtriya Swayamseval Sangh, tallet på drepte, uavhengighet, vold og forsvinninger, vold og terror
Posted in Commentary, Human rights, imperialism, India, Kashmir, Muslims, Pakistan, War Criminals | 1 Comment »